Den telefonen kommer jeg aldri til å glemme...

Jeg hadde akkurat logget ut fra NRK for en etterlengtet ferie - skulle bare ha beredskapstelefonen for redigererne i Dagsrevyen til over helga da en av de andre var tilbake på jobb (som regel innebærer det lite eller ingenting). Jeg gledet meg til å få en god, gammel kollega og venn som jeg ser altfor sjelden på overnattingsbesøk sammen med familien om noen timer.

På butikken sammen med sønnen min på halvannet år overhørte jeg en litt rar kar si til ei av jentene i kassa:

- Er det du som har vært inne i Oslo eller? Det er noen som har sprengt en bombe i regjeringskvartalet!

Det hørtes bare ut som en dårlig spøk de to hadde gående, og dessuten for usannsynlig til at det kunne være mulig. Likevel - for sikkerhets skyld og siden jeg hadde beredskapsansvar - slo jeg på radioen da jeg kom inn i bilen. Klokka var ti på fire. På P1 var det et helt vanlig program, jeg kjørte hjemover og tenkte ganske lettet at da var det vel bare en spøk tross alt. Men det var nå best å få med seg Dagsnytt for sikkerhets skyld... I det jeg kjørte opp bakken hjemme var klokka fem på fire. Så ringer telefonen min - et ukjent mobilnummer - og jeg skjønte umiddelbart at det var alvor.

- Hei, det er Guro.
- Hei, er det du som har beredskapen for redigererne?
- Ja.
- Vi må fylle opp alle rom, det har gått av en bombe i Regjeringskvartalet.

Det føltes som om alt blodet forlot kroppen. Jeg kjørte inn i oppkjørselen, bråstoppet, hoppet ut av bilen og løp inn til samboeren:

- Du må ta gutten, noen har sprengt en bombe i Regjeringskvartalet!!
- Jeg vet, det ristet i vinduene her ute.

Vi bor en halv time i luftlinje fra Oslo sentrum.

Jeg logget meg inn på jobbmailen og fikk tak i de ekstra folkene vi trengte. Mens jeg jobbet med det sendte sentralbordet vårt ut en mail til alle i  nyehtsavdelingen:

"En fortvilet mor har ringt oss og sier at noen skyter vilt rundt seg på Utøya."

Da gikk det kaldt gjennom kroppen igjen, i alle dager, hva VAR dette?

Det som i alle fall var sikkert var at her var det bare å komme seg tilbake på jobb. På vei inn til Marienlyst i tungt og dystert regnvær kom ambulansene og de svarte bombebilene til politiet på rekke i motsatt kjøreretning. Det var spent på jobb, jeg tror alle uten å si det tenkte det samme: NRK var nok ikke det aller tryggeste stedet å være akkurat denne kvelden. Heldigivis kom meldingen om at en gjerningsmann var tatt rett etterpå. Da kunne vi konsentrere oss fullt om jobben vår. De neste timene jobbet jeg så hardt, effektivt og fokusert som jeg aldri tidligere har gjort. Å skaffe døgnbemanning de to siste helgene i juli er egentlig en umulig oppgave. Men jeg har en gjeng helt utrolige kolleger. De lot ferie være ferie og kom hjem fra land og strand for å gi alt de kunne disse dagene.

Jeg rakk ikke å se på våre egne sendinger, men jeg fikk med meg den første øyenvitneskildringen fra Utøya:

- Det ligger 20-30 lik og flyter i vannkanten her.

Da skjønte jeg at dette var en tragedie av dimensjoner som var umulige å fatte.

Omsider ble det noen timers urolig søvn før jeg ble vekket klokka seks lørdag morgen:

- Har du hørt det?
- Hva da?
- Det er minst åtti drepte på Utøya.

Da var det bare å komme seg avgårde igjen. Først søndag ettermiddag kunne jeg ta ferie - etter to døgn med nesten kontinuerlig jobbing. Hvordan det var å se igjen sønnen og samboeren min da trenger ingen forklaring.

Broren min ringte flere ganger den første kvelden, jeg måtte bare si at jeg ikke hadde tid og slenge på røret igjen. Men utpå ettermiddagen lørdag kunne jeg endelig snakke med ham:

- Det var jo dette du sa, sa han.
- Hæ? (Jeg skjønte ikke hva han mente).
- Da du skulle forklare meg hva den beredskapen gikk ut på sa du at dersom noen for eksempel skulle finne på å sprenge regjeringslokalet så ville det være din oppgave å få folk på jobb...

Jeg hadde helt glemt det selv, men det var faktisk det eksemplet jeg brukte. Fordi det var det mest ekstreme, surrealistiske og usannsynlige jeg kunne komme på. Akkurat DET kom jo uansett aldri til å skje. Og så skjedde det. Og noe som var enda, enda verre.

Jeg forstår det fortsatt ikke selv om jeg på min måte var midt oppi det.