...sa ettåringen her om dagen. Hun har begynt i barnehagen og ikke snakk om at hun skulle ha en kjedelig, marineblå arvesak med seg dit. Mor var ikke spesielt vanskelig å be, kan dere vel skjønne. Jeg kombinerte et nydelig småblomstrete dynetrekk med en kraftig stormønstret bomullsgardin og sydde en noe forenklet utgave av originalen.
Røde trykknapper til å lukke den med
Hull med maljer til de viktigste snorene
Også kan det jo være greit å ha navnet sitt på selv om de voksne i barnehagen kjenner meg såpass godt etterhvert at de skjønner hvem den hjemmesydde 70-tallsposen tilhører...
Den ble utrolig fin! :)
SvarSlettFresh og fin og lett gjenkjennelig Guro-stil :-)
SvarSlettDokke må forresten ikkje bli nervøse viss dokke ser ein svart stor familiebil gli sakte forbi huset, igjen og igjen. Det er berre vi som av og til må kjøre forbi og sjå korleis det går med solsikka utanfor huset. Det starta med at Mia lurte på kvar Balder bur så vi kjørte forbi på veg til barnehagen og såg solsikka. Så trilla eg tur forbi nokre dagar seinare og då såg eg ikkje solsikka lenger. Sidan den dagen har Mia spurt kvar dag kvar solsikka er og om vi kan kjøre forbi huset igjen. No har vi konkludert med at solsikka nok berre låg på bakken den dagen eg ikkje såg ho. Tidlegare denne veka passerte vi nemlig huset i sakte fart igjen mens familien intetanande dreiv med sitt på innsida, snudde og passerte igjen. Så det er altså berre oss, ingen skumle menn som lommer eller godteri på lur ;-)
Awww Den er sååååå fin! Du er helt rå!
SvarSlett