For oss som vokste opp på 70- og 80-tallet? Er det noe annet enn det å trekke på seg en klassisk Mariusgenser som like umiddelbart gjenskaper følelsen av en magisk barndom i verdens fineste vinterland?
Nei, det er jo ikke det!!
Ikke rart mønsteret har fått sin store renessanse nå som sekstiåtternes unger har blitt voksne og fått egne barn. Jeg er stolt av å melde at jeg var tidlig ute på nostalgibølgen. Etter en strikkepause på 10-15 år fikk jeg det plutselig for meg for noen år siden at jeg
måtte ha et strikketøy og at jeg
måtte strikke noe til meg selv som jeg hadde lyst til å bruke (skapet er fullt av hjemmestrikka ullgensere, men de har jo årgangsfasong og er store som telt alle sammen!!) Første tanke var en slank utgave av Mariusen, deretter tenkte jeg innsvinget jakke før idéen jeg ikke klarte å legge fra meg dukket opp: Hvorfor ikke en kjole? Og hvorfor ikke rundstrikk, mønsteret egner seg jo helt utmerket til det? Syntes igrunnen det var rart at det ikke var gjort før (det var ikke gjort den gangen...). Jeg tegnet en enkel skisse:
...og satte i gang å strikke prøvelapp og telle og regne på masker og pinner og strikkefasthet som skulle til for å få riktig passform og størrelse. Etterhvert som den vokste ble jeg mer og mer ivrig, for jeg så at den kom til å bli enda finere enn jeg hadde sett for meg. Etter tre strikkeintensive uker var den ferdig, med halvlange armer og høy hals:
...og vidde i skjørtet som er strikket med vrange legg og helt utilsiktet minner om samenes kofter. Norskere enn norskest...
Det var en fryd å ta den på seg og gå på jobb dagen etter at de siste trådene var festet. En mannlig (!) kollega reagerte med denne spontane kommentaren:
- Wow, den kjolen der er legendarisk!
Når jeg har den på meg kommer vilt fremmede folk bort og lurer på
hvor i all verden jeg har fått tak i den fantastiske kjolen? Og ja, jeg er umåtelig stolt når jeg kan fortelle at Mariuskjolen har jeg både designet og strikket selv. For er det noe jeg med hånden på hjertet tør å si at jeg er ganske god til - helt uten blygsel - så er det å strikke. Stor takk til mamma for det, som ikke ga opp da jeg grein meg til strikkeundervisning i femårsalderen...
Jeg tror jeg kunne solgt hundrevis av denne om det ikke var for at jeg jo ikke kan sette meg ned og
håndstrikke hundre slike... Men etter den første (som jeg nå altså melder på
Håndlaga 2011), har jeg strikket en til - til en kollega - i sort, hvit og lilla versjon som nesten ble enda finere (hun har også fått noen spørsmål om hvor den kommer fra, ja...) :
 |
| Veldig dårlig bilde, men dere får vel en idé... |
Nå er det altså kjole nummer tre til kollega nummer to som er påbegynt. I de klassiske fargene igjen.
Selv om hundre kjoler er urealistisk blir nok ikke den heller den siste - jeg ser for eksempel for meg at en grønn, gul og hvit versjon blir helt kongefin : D
