Dette må være de mest standhaftige tomatene verden har sett - for dårligere oppvekstvilkår er det nok ikke mulig å få....
Det begynte i april en gang da Samboeren ivrig puttet noen frø i små, grønne drivhus og satte dem i vinduskarmen i stua. Etter kort tid begynte det å spire så smått i boksene, og plutselig vokste de så fort at vi ikke "rakk" å plante dem om og sette dem ut. Da plantene egentlig var modne for komposten etter oksygenmangel i altfor små potter, tok samboeren likevel jobben med omplanting etter at jeg hadde skaffet store potter. Amatørmessig nok kjøpte jeg potter uten hull, det vil si at vi fra da av lot tomatplantene drukne utvendig i alt regnværet denne sommeren og høsten. Så vi ble ganske paffe da vi i begynnelsen av august kom tilbake etter ferie i Stavanger og Færøyene og så at plantene hadde skutt i været. Cirka en uke etter var Samboeren på vei ut for å sende dem til de evige komposthauger igjen - da han forbløffet kunne konstatere at det var blomster på plantene. Omtrent et par måneder etter skjema, bare... Jaja, da får vi la dem stå enda litt, tenkte vi, uten særlige forhåpninger om at blomstene skulle rekke å bli tomater. Men joda, regnet fortsatte å øse ned, plantene stod konstant i vann til halsen - og små, perfekte grønne tomater spratt ut! Etter Finnmarktur i slutten av august var de tilogmed blitt ganske store, noen av dem. I midten av september forbarmet vi oss endelig og tok dem inn i varmen og vinduskarmen. Men noe ekstra stell? Nei, det fikk de ikke. For vi hadde i alle fall ikke noen tro på at de skulle forvandle seg fra grønne til rød med høstens korte dager og lite sol inn vinduet.
Feil igjen! Nå ligger de der og lyser røde og fine - det er som om de gjør det på trass, peker nese og sier:
- Dere klarte ikke å ta knekken på oss, hvor mye dere enn prøvde!
Tipper de kommer til å smake bedre enn alle andre tomater vi har spist ; )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Supert om du legger igjen en liten kommentar!